M O 9 Q

Da har jeg vært en andre runde i matbutikken med Kristian, og sitter nå med KM og gråter. Prøver å gjøre alt for å holde nervene i sjakk, men det funker dårlig. Bare tanken på at jeg må finne et sted å bo skremmer meg, og jeg føler meg rett og slett kvalm. Om jeg så hører på musikk eller går ute på tur, går pulsen i hundre, og jeg aner ikke hvordan ting skal ordne seg. Har mistet mye av matlysten og skal heldigvis være med Karen på joggetur i morgen, som en forhåpentligvis avlastning av ting som surrer rundt i hodet mitt. Bare om jeg får jobben jeg har søkt på, så skal alt ordne seg, men foreløpig sitter jeg her, usikker og forvirret i tillegg til eksamensnervene.

Jeg skal si det ikke er enkelt å studere i Oslo, men jeg kunne egentlig ikke tenke meg noe annet. Til tross for skyhøye boligpriser, spesielt i sentrum, er det her "alt" skjer og "alt" er rundt meg eller like i nærheten. Jeg kan gå til universitetet, eller hinke til butikken(om ønsket), kaste en stein i en tilfeldig retning ut vinduet, og treffe et menneske. Hvordan kan jeg ikke være stresset over å måtte forlate så mye fantastisk?