M O 9 Q

BK

Milkshake

10hi

"Namnam"

Karen

Jeg har så lyst til å kalle denne dagen for verdens verste dag, men jeg skal heller snu den litt om, just watch me.

Først startet jeg med å dra tidlig ned til Karelyst alle, for jeg så på trafikanten at bussen til Bygdøy var forsinket. På Karenlyst alle gikk jeg meg vill, men fikk fantastisk veiledning av pappa via telefon, så kom meg trygt og godt fram, 10 minutter for tidlig. Utenfor stod det allerede mange jenter i kø for å komme inn, og på en lapp sa det at vi alle skulle bli ropt opp klokken 17:00.

Da klokken endelig var hel. Kom en svensk ung dame ut og sa vi alle skulle komme inn. Vi gikk opp flere trapper, og inn i et møterom, og det var da jeg tenkte at dette kunne umulig være et godt tegn. Vi skulle alle holde en presentasjon av oss selv, og det var satt opp punkter på en powerpoint, om hva vi skulle si. Jeg satt midt i enden av rommet, og da det var min tur, merket jeg hvor sjelven og rastløs jeg egentlig var. Stemmen min sprakk, og jeg skalv som en drapstruet mus, "HENDA I VÆRET!".

Uansett da jeg var ferdig innså jeg mer og mer, hvor fort, stotrete og upersonelig fremføringen min var. Hvorfor ble jeg så nervøs for å fremføre om megselv, og forran mennesker jeg sannsyneligvis aldri vil se og møte igjen? Ja det kan du spørre deg, men samtidig vil jeg snu om på denne hendelsen og si, nei siden jeg sannsyneligvis aldri vil se og møte dem igjen, går det bra at jeg ikke gjorde det godt.

Etter jobbintervjuet, dro jeg med bussen ned til Slottsplassen, hvor jeg så to av jentene fra jobbintervjuet, sitte bakerst i bussen og se etter meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men outch! det såret meg. Klarte derfor ikke stå stille og vente på trikken, så gikk over slottsparken og til et annet trikkestopp, godt tima til trikken, som kom 1 minutt senere.

Kom meg hjem, men dro straks ut igjen for å møte Catherine. Vi stakk på Burger King hvor jeg trøstet meg med to milkshaker, en jordbær og en vel gjennomtenkt sjokolade. Catherine skulle også møte Karen, så jeg ble med og møtte henne på Majoren. Klarte flaut nok, å si mye tull, samt taste bankkortkoden feil to ganger. Til gjengeld satt vi ute, for i dag har det vært et fabelaktig vær. Varmt og godt, med et touch av medførende faktor til svetteringer på størrelse med to håndballer under armene mine. Godt jeg hadde varm sjokolade til å opprettholde den heten, da solen gikk ned.

Litt etter, dro vi alle fra Majoren, og hver for oss hjem. Jeg stakk innom to matbutikker, for å trøstespise hjemme, etter en god reality check av en mail, hvor det stod at jeg desverre ikke fikk jobben. Samtidig har jeg søkt en ny jobb, og håper på det beste. Føles litt bedre ihvertfall.